| #294 tors. 26/1-17 kl. 20.00 kr. 100 / 50 1982 PLATERELEASE for CHROMOLA Nils Økland - hardingfele og div. stryk (web) Sigbjørn Apeland - harmonium (trøorgel) Øyvind Skarbø - trommer (web) mer info om 1982 Det er stort at Biermannsgården blir arena for plateslipp fra trioen 1982 som på den nyeste plata igjen rendyrker trio-formatet. |  1982 - foto Helge Skodvin |
PRESSESKRIV for CHROMOLA av 1982:
Triokraft
Det finnes mange forskjellige trioer: «power-trioer», pianotrioer og klavertrioer osv. Det mest distinkte med 1982, trioen bestående av Nils Økland, Sigbjørn Apeland og Øyvind Skarbø, bortsett fra den unike instrumenteringen hardingfele, trøorgel og trommer, er empatien gruppen som helhet fremviser. Hypersensitiviteten hvert medlem responderer på de andres bidrag med. Denne trioen søker åpenbart mot et felles mål, uansett hvor obskurt eller ukjent dette målet måtte være. En slik ekstrem årvåkenhet overfor endringer i stemning og nyanser i hver eneste (totalt improviserte) fremføring er sjelden i enhver type musikk. 1982 har gjort dette til sin signatur.
Nettopp fordi 1982 har en så ...
Triokraft
Det finnes mange forskjellige trioer: «power-trioer», pianotrioer og klavertrioer osv. Det mest distinkte med 1982, trioen bestående av Nils Økland, Sigbjørn Apeland og Øyvind Skarbø, bortsett fra den unike instrumenteringen hardingfele, trøorgel og trommer, er empatien gruppen som helhet fremviser. Hypersensitiviteten hvert medlem responderer på de andres bidrag med. Denne trioen søker åpenbart mot et felles mål, uansett hvor obskurt eller ukjent dette målet måtte være. En slik ekstrem årvåkenhet overfor endringer i stemning og nyanser i hver eneste (totalt improviserte) fremføring er sjelden i enhver type musikk. 1982 har gjort dette til sin signatur.
Nettopp fordi 1982 har en så ...
... enestående signatur, identitet og lyd, kan de gjøre hva de vil. Normale stil- og sjangerkonvensjoner, format og varigheter mister all betydning: Det de produserer er uansett først og fremst 1982-musikk. Alt de gjør er forankret i de tre musikernes sterke personligheter og deres respekt for trioen som en egen enhet. Derfor kan de også både gjøre innspillinger som trio – som på gruppens to første album 1982 (NorCD 2009) og Pintura (deres Hubro-debut fra 2011) – eller sammen med gjester, som på det kritikerroste albumet 1982 + BJ Cole (2012) og videre deres samarbeid med komponist Stian Omenås og en blåsekvintett på A/B (2014).
I mellom disse albumene kom også det unike flaksepost-prosjektet, der 15 kopier av nye innspillinger ble spredd som USB-pinner i flaskeposter som ble sjøsatt i Bergen og andre sjønære steder på kloden.
Det nye albumet Chromola utgis i forbindelse med bandets ti-års jubileum. Her vender trioen tilbake til sin reneste form og opptrer igjen uten gjester. Albumet ble i all hovedsak innspilt i Sandviken kirke i Bergen dagen etter en kveldskonsert, men henter også materiale fra denne konserten. Tekniker var Davide Bertolini, som har jobbet med alle trioens utgivelser så langt. Det er flere unike kvaliteter med det nye albumet, men det kanskje mest fremtredende og nye denne gangen er at Sigbjørn Apeland bytter ut trøorgelet mot kirkeorgel på alle spor utenom det siste.
Man kunne kanskje ha ventet at bruken av orgel ville ha ledet musikken i en mer kontemplativ retning. Men det er mer smak av progrock eller minimalisme à la Terry Riley og John Cale her enn av kirkekaffe og liturgisk spill. På de to åpningssporene leder Apelands spøkelsesaktige droner, jamring og ornamentale lydbølger tankene mot tidlig Pink Floyd, forsterket av trommeslager Skarbøs bruk av paukekøller og tung, skamløst kjøttfull puls. Hørt mellom Apelands atmosfæriske orgel-bobling og følelsesladede mini-kadenser, og Skarbøs smittende glede over å finne en groove og så holde seg til den, føles det som om Øklands felespill får en ny blues-aktig farge og retning. Noen ganger spiller han som om han var besatt. Hans lange folkemusikkfargede linjer fortsetter videre og videre, og når høyde etter høyde, og demonstrer hans virtuositet som solist – uansett musikalsk setting.
På de påfølgende sporene vender de tilbake til det som kanskje kan beskrives som mer velkjent eksperimenterende modus, før pulsen dras opp igjen en rekke ganger. Det kanskje mest slående med albumet Chromola er at alle enkeltelementene føles som bestanddeler i i ett stort stykke, selv om spennvidden totalt sett er veldig stor.
På Chromola møter vi en trio med en velutviklet sans for intens utforsking innenfor selvbestemte grenser. De går hele tiden videre og videre inn i en sonisk palett som henter sine farger fra de ulike instrumentene og fra kirkerommet albumet ble innspilt i. Det føles som om vi som lyttere kommer lenger og lenger inn mot kjernen etterhvert som utforskingen fortsetter. Dette er improvisert musikk av ypperste slag.
I mellom disse albumene kom også det unike flaksepost-prosjektet, der 15 kopier av nye innspillinger ble spredd som USB-pinner i flaskeposter som ble sjøsatt i Bergen og andre sjønære steder på kloden.
Det nye albumet Chromola utgis i forbindelse med bandets ti-års jubileum. Her vender trioen tilbake til sin reneste form og opptrer igjen uten gjester. Albumet ble i all hovedsak innspilt i Sandviken kirke i Bergen dagen etter en kveldskonsert, men henter også materiale fra denne konserten. Tekniker var Davide Bertolini, som har jobbet med alle trioens utgivelser så langt. Det er flere unike kvaliteter med det nye albumet, men det kanskje mest fremtredende og nye denne gangen er at Sigbjørn Apeland bytter ut trøorgelet mot kirkeorgel på alle spor utenom det siste.
Man kunne kanskje ha ventet at bruken av orgel ville ha ledet musikken i en mer kontemplativ retning. Men det er mer smak av progrock eller minimalisme à la Terry Riley og John Cale her enn av kirkekaffe og liturgisk spill. På de to åpningssporene leder Apelands spøkelsesaktige droner, jamring og ornamentale lydbølger tankene mot tidlig Pink Floyd, forsterket av trommeslager Skarbøs bruk av paukekøller og tung, skamløst kjøttfull puls. Hørt mellom Apelands atmosfæriske orgel-bobling og følelsesladede mini-kadenser, og Skarbøs smittende glede over å finne en groove og så holde seg til den, føles det som om Øklands felespill får en ny blues-aktig farge og retning. Noen ganger spiller han som om han var besatt. Hans lange folkemusikkfargede linjer fortsetter videre og videre, og når høyde etter høyde, og demonstrer hans virtuositet som solist – uansett musikalsk setting.
På de påfølgende sporene vender de tilbake til det som kanskje kan beskrives som mer velkjent eksperimenterende modus, før pulsen dras opp igjen en rekke ganger. Det kanskje mest slående med albumet Chromola er at alle enkeltelementene føles som bestanddeler i i ett stort stykke, selv om spennvidden totalt sett er veldig stor.
På Chromola møter vi en trio med en velutviklet sans for intens utforsking innenfor selvbestemte grenser. De går hele tiden videre og videre inn i en sonisk palett som henter sine farger fra de ulike instrumentene og fra kirkerommet albumet ble innspilt i. Det føles som om vi som lyttere kommer lenger og lenger inn mot kjernen etterhvert som utforskingen fortsetter. Dette er improvisert musikk av ypperste slag.
RSS Feed
